Snille, gode jenter og hormonelle Ebbie!

I dag ble nemlig Martine med på formiddagsturen vår, og det er alltid å koselig å gå tur med henne. Hun og Fanterampen er DET paret, like aktive og «virrete» begge to. Martine og jeg skravler som to venninder, hun har meninger om så mangt, den jenta! Ebbie går litt løs (på vår egen måte) men er mye mere på snusern nå og hun skal markere overalt. Løpetida er nå på 4 dagen, men Fant snuser bare litt på henne og bryr seg ikke. Hun er jo ikke klar enda, må vite. Vi gikk rundt litt på Nadderud og Bekkestua, vi satt på en benk, kikket litt rundt oss og roet oss ned utenfor en ny butikk.

Her kan dere se hva som venta meg på kontoret mitt i dag. Snille Karoline, dette har jeg fått av henne.

Se på den koselige lappen som hun hadde skrevet til meg!!

Hun har alltid noen gaver og overraskelser på lur, den jenta. Hun simpelthen elsker å lage overraskelser og fryder seg når hun kan erte andre litt og gjøre oss forventningsfulle og nysgjerrige.

Hormonelle Ebbie, ja…. Det er ihvertfall helt sikkert. På trening i kveld, møtte vi Marie og Ellie, Silje m. Bandit og Smokie og Helga og Diva på sletta bak Eiksmarka bibliotek. Det var mange som spraket forball og lekte der – fullt av forstyrrelser, altså. Det passet jo meg utmerket.

Ebbie var ikke seg selv. Hun bjeffa og peip omtrent hele tida, datt ut av av lineføring etter bare noen meter, stoppet av seg selv under «stå u. marsj», satte seg opp på fellesdekken og ville nesten ikke leke eller ha godbiter. Hun snuste og markerte overalt, og var nok ganske preget av den tida hun er inne i nå. Vi trente litt m. apporbukken og det gikk heldigvis greit. Jaja, det er nok ikke greit å være Ebbie om dagen, nei.

Jeg lot Ebbie sitte i bilen, mens Fant fikk en liten kveldstur med Marie og Silje + hundene deres. Fant likte seg på turen, han. Hundene gikk så fint sammen og vi skravla og koste oss. 

Jeg kjørte ned til Granfos etter dette for å se om Birgitta var ferdig med kursene sine, men det var hun ikke. Jeg stoppet allikevel og gikk en liten luftetur langs fossen. Jeg ville også sjekke om Ebbie var preget av hundene eller alle som sparket ball på sletta på Eiksmarka, eller om det var løpetida hennes. Hun var like  «fjern» på Granfos som på Eiksmarka.  Derfor fikk de bare snuse og lufte seg litt. Det er koselig å bare gå slik i fred og ro også, og nyte den stille kvelden.

Når Pomsen blir glad, må han bære noe. Når Martine kommer hjem, er det veldig greit å bære skoen hennes!