Alertness Serenity «Sera».

HER ER HUN. HILS PÅ VESLE PIA!!

 Jeg er bare glad – valget er nemlig tatt. Ebbie kommer hjem igjen fredag 13. mai, og da har hun også med seg vesle SERA. Hun har nå fått navnet Pia og blir vårt nye familiemedlem.

Jeg har sommerfugler i magen og gleder meg utrolig mye. Sera har vært en av mine favoritter en stund. Hun klarer å roe seg når hun blir holdt, hun kan leke, hun er nysgjerrig og virker trygg og god. Hun er også den valpen som har kommet mest bort til meg, og som jeg kanskje føler også har «valgt» meg.

Her er noen bilder av Pia, tatt da hun var 5 uker gammel.  Det skal bli godt å få Ebbie hjem igjen, også. Vi gleder oss, alle sammen. Jeg kjenner at jeg er litt rørt, her jeg sitter. Jeg er glad, forventningsfull og takknemlig på samme tid.

Alle bildene over er tatt av Hilde S. Løken.

Nå er det bare å glede seg og å starte nedtellingen for fullt!!!

Lite tå kort!

 

Vi koser oss på tur, Fant og jeg. Det er ikke lenge han klarer å sitte stille ad gangen.

Påska er over for denne gang. Jeg er kjempefornøyd med hvordan jeg har hatt det denne uka. Enten får det være skiføre, eller så får det være slik som det har vært i år. Turer på beina, sykkelturer og mange spor på Rampen min og meg. Skikkelig godt å kunne gå overalt og å kunne slippe Fant løs på Solbu igjen. 

Vi har hatt besøk og vært på besøk, unger har kommet og unger har reist. Nå har også Arne reist hjem til Jar igjen. Kun meg tilbake – jaja, heeelt normalt altså. Fant og jeg reiser tirsdag morgen og vi kjører rett til butikken for å jobbe noen timer.

Nå er isen gått helt inntil land, og da er det trygt og godt å slippe Rampen. Gjett om han har kost seg. Han har båret isbiter fra vannet og inn på land, gravd etter mus og jobbet sammen med pappa i hagen. Dette bildet er fra forrige uke, da var ikke isen gått helt enda, og Fant hadde langline på seg.

Ellers sykla vi en tur god tur mandag. Etter en stund gjemte jeg sykkelen og så gikk vi innover til fots i skogen. Fant sprang og koste seg, jeg gikk og nøt våren. Bekken var igjen fri for is og fuglene kvitret så blidt rundt meg.

Her er sykkelen min. Jeg ELSKER den. Nei, den er ikke elektrisk. Det er bagasjeplass under setet.

                            

Karoline og Jeanett har vært på besøk hos Ebbie i dag. Hun ble veldig glad for å se Karoline og fikk mye kos. Torsdag er det min tur, jeg gleder meg kjempemasse. Valpene vokser og vokser og vokser…. og de er blitt store og gode. Nå biter de på ting og tang, de koser seg ute og leker med hverandre. Det er ikke så mye mat de får av Ebbie nå, tror det er ganske så vondt å amme når det er noen spisse valpetenner som plutselig kan bite litt til.

Nå er det antageligvis to som er mine favoritter. Det er jo så innmari vanskelig å velge bare en av disse kjempefine små. Sera og Jaja er de som jeg nok tenker mest på nå om dagen.

Karoline koser seg med Sera.

Jeg skal diskutere litt med Berit når jeg skal dit torsdag, for å høre litt om hvordan de forskjellige valpene er. Hun ser dem jo hver dag og begynner å kjenne dem ganske så godt. Berit skal jo også velge en av tispene selv, så valget må taes ganske snart.

Dette er Jaja. Den andre av favorittene. 

Nå kjenner jeg plutselig at det er Jaja som er vår vesle Pia. I går var det Sera som var det. Nei, dette blir vanskelig. Jeg må nok holde dem og se dem en gang til, tror jeg.

Går alt etter planen, kommer Ebbie og Pia hjem fredag 13. mai. Nå lengter vi etter henne, alle sammen. Hun har det så flott hos Berit, da. Jeg kan ikke få sagt det ofte nok, men det blir godt å få henne hjem igjen.

Gjørmepomsen!!

Fant har et par store lidenskaper her i livet. Den ene lidenskapen er å jakte på fugler, den ande lidenskapen er å grave etter mus. Her på hytta er det mange museganger som dukker opp når snøen forsvinner og mus som tydeligvis springer på kryss og tvers i hagen på hytta.

Torsdag kveld brukte Fant store deler av kvelden på nettopp å grave etter mus. Jeg lot han få lov til å grave her, for det er en plass som vi ikke har ordnet etter at vi la inn vann/kloakk. Slik ser Rampen ut under og etter musejakt.

 

– til slutt kommer det en liten sliten gutt opp av musehullet og så står det vask på programmet!

RARINGEN VÅR, DET!!!

 

GOD PÅSKE!!

FOR noen gode dager vi har. Her er det ikke noe snø, derfor blir det andre aktiviterer for Fanterampen og meg. Tirsdag gikk vi to spor, og torsdag gikk vi jammen meg to nye spor. Fant går mer nøye nå enn før, selv om han må holdes igjen i sin iver etter å gå sporet.  I Ljøtelende er det et utrolig flott sporterreng, jeg er såååå glad i å gå spor der.

Fant går ikke spor for å komme til sporslutt og å få en belønning. Nei, han går spor fordi han simpelthen ELSKER å GÅ sporet. Han vil aller helst ikke stoppe, men nå tar han aller nådigst pølsebitene som ligger i sporslutt. Ebbie derimot, hun går sporet fordi hun vet at det ligger ei leike i slutten av sporet og at hun vet at vi kommer til å leike noe skikkelig når sporet er slutt. Motivasjonen for å gå spor, er jammen meg forskjellig.

Min jobb når Fant og jeg går spor, er derfor å holde igjen i lina, la han jobbe i de vinklene han strever litt i og å vente han ut hvis han lurer på hvor sporet går. Det andre sporet torsdag hadde jeg gått over en vei, og jeg vet av erfaring, at det noen ganger kan være vanskelig for Fant. Da tvillingsøster Mie hadde gått både opp og ned på samme vei, regnet jeg nok med at det kunne bli litt vanskelig for han. Men nei, da. Han snuste litt i hver retning, før han gikk rett i sporet over veien og deretter ca 30m før han fant belønningen sin. Yesss….. flinke rampegutten min.

Vi gikk en liten tur ned til Tunhovdfjorden etter at vi hadde gått det første sporet.  Små isflak skulle aller helst opp på land, og at vannet var kaldt, brydde Fant seg ikke noe om. Apporterende vannhund, det er jo det cockeren er, og Fanterampen har skjønt det til gangs.

Torsdag kveld kom Karoline med Romsais og Apollo. Fanterampen holdt på å gå fra konseptene, så morsomt er det med disse «tantebarna» hans. Karoline, Fanterampen og jeg sykla en kveldstur til tante Mie, onkel Kjell og Kari Sofie. Vi (jeg, ihvertfall..) tok et glass rødvin, før vi sykla i mørket hjem igjen til Solbu. Koselig!!!

Ellers har Fant fått et nytt navn i kveld, og det er «GJØRMEPOMSEN». Uvisst av hvilken grunn, egentlig……

Jeg legger ut noen bilder av «gjørmepomsen» langfredag. Det er bare å vente…………………

Endelig i gang igjen!!

Yess, tirsdag ble årets to første spor gått. Fanterampen, tante Mie og jeg reiste til Ljøtelende for å legge spor og å gå en liten tur.

To spor, 4-5 vinkler, ca 300m og 500 m lange og rått svinekjøtt i sporslutt. Jeg tenkte egentlig at det kanskje ble litt langt å gå 500 m`s spor som årets første spor, men der tok jeg feil, gitt. Fant satt i bilen og ulte da jeg la sporene. Han visste tydeligvis hva som skulle skje og hadde mange sommerfugler av forventning i magen sin. Jeg la først begge sporene og deretter gikk vi det lengste sporet. Etter det,  gikk vi en liten tur ned tilTunhovdfjorden før vi gikk opp igjen og gikk det andre sporet.

Fant gikk vinklene kjempebra. Det trodde jeg ikke at han ville gjøre, for han var jo ikke så altfor flink til det i fjor. Han går jo så innmari fort. Det var en vinkel i hvert spor som han lurte litt på, og som han måtte jobbe med, ellers gikk han vinklene utrolig bra. Jeg hadde hengt opp klyper slik at jeg skulle vite hvor sporene gikk, men disse ble faktisk borte for meg noen ganger. Jeg måtte derfor stole på at Fant gikk sporene riktig og det klarte han til gangs. En gang prøvde jeg å dra han litt forsiktig i en retning (jeg trodde det var der sporet gikk), men Fant dro av all kraft i motsatt retning og da måtte jeg jo bare følge etter han. Fant hadde rett – jeg tok feil!!

Han mistet sporet en gang på det første sporet. Jeg ventet han da ut litt og etter litt jobbing fant han det igjen. Da ble jeg stolt av rampegutten min, da.

Rampen fant sporslutt begge gangene og ble belønnet med rått svinekjøtt i slutten av begge sporene. Han ble så trøtt, så trøtt etterpå, og satt faktisk i ro en stund uten å pipe eller mase på meg for mere action. Mental trening, dere…..  😉

Det er kjempegodt å være i gang igjen, og dette er noe som Fant og jeg skal gjøre mere av utover. Jeg savnet Ebbie i dag, men vi får ta det igjen seinere. 3,5 uke igjen nå, og jeg gleder meg til å få henne og Pia hjem igjen.

Det nærmer seg…

Torsdag kveld reiste Caroline, Karoline, Fant og jeg på besøk til Berit, Nelson, Ebbie og valpene.

Det er alltid like godt å komme dit. Vi blir tatt godt imot av både tobeint og flere firbeinte og for hver gang vi er der, kommer avreisedagen for Ebbie og Pia stadig nærmere. Nå har Ebbie vært hos Berit i 4 uker og om 4 uker er det klart for hjemreise. Nedtellingen har altså begynt.

Valpene går rundt, om enn på litt vinglete bein enda, de har begynt å undersøke omgivelsene sine, spiser velling et par ganger om dagen, og nå har de også fått tenner. Tenk for en utvikling de går gjennom på bare noen uker. Helt utrolig, spør du meg.

Jeg legger ut noen bilder uten kommentarer. Bildene taler for seg selv, synes jeg.

Det er noe viktig som jeg må ta stilling til, og det er HVEM av de små som er Pia? Berit og jeg tok oss en prat om valpene og hvordan de har utviklet seg til nå. Ut ifra det jeg har sett og følt, og hvordan Berit oppfatter de små, er det nå tre tisper som skiller seg litt ut. Jeg er ikke så opptatt av farger og tegninger, det er det mentale jeg legger mest vekt på.  Det er disse tre små som jeg foreløbig kikker litt ekstra på:

DET ER SERA. Blir det henne, mon tro?

ELLER EASY?

ELLER KANSKJE JAJA?

Dette blir neimen ikke enkelt. De er bare så utrolig fine og gode alle sammen!! Jeg kjenner at jeg har tusenvis av sommerfugler i magen.

Fant var som vanlig med oss og ventet tålmodig i bilen. Han fikk hilse litt på Ebbie før vi reiste hjem igjen. Ebbie viste som vanlig ingen tegn til å ville være med oss da vi reiste. Hun har en jobb å gjøre og koser seg veldig sammen med Berit og Nelson.