Pia og Mia.

Pia har hatt veldig respekt for Mia. Hun har ikke helt funnet ut av kropps-språket hennes og Pia har nok oppfattet Mia som litt skummel å være sammen med. Det har vært et par «episoder» dem i mellom, men det har bare vært det som jeg vil kalle for søsken-krangel.

Mia er veldig fysisk når hun leker. Hun hopper inn i kroppen på den hun leker med, hopper gjerne opp på ryggen og springer i full fres hit og dit. Nå leker ikke Ebbie så mye lenger, noe som jeg tror Pia savner. Pia er nemlig veldig glad i å leke, og nå har hun funnet ut at det faktisk går an å leke med Mia.

Her er et par dårlige videoer av de to småjentene.

Hundene har det så fint på Låplassen også. De kan gå ut og inn og kose seg i den store hagen. Det er ikke så mye snø her, så nå kan de nesten gå overalt. Ikke er det så kaldt heller, noe som gjør at de er mye mere ute.

Jeg sitter også ute endel, når jeg har mulighet til det. Fredag morgen tok jeg med meg kaffekoppen min ut og satt på verandaen bak huset, mens hundene lufta seg.

Nå har sola endelig kommet så høyt på himmelen at Beia ikke sperrer for sola. Vi har derfor sol fra ca kl. 10.00 – kl. 15.15. Det er utrolig deilig! Selv om det er overskya i dag, og sola derfor ikke er kommet frem enda.

Nå skal jeg ha en privattime på Låplassen. Vi skal snakke om hvordan vi skal legge opp treningen slik at den veldig effektiv, og hvordan vi på best mulig måte kan få fremgang i treningen + sikkerhet i øvelsene. Treningsdagbok, treningslogg, kriterier, timing, belønning (frekvens og type), trene moment og kjeder osv. Det blir morsomt.

Onsdagstur i Maridalen.

Jeg har ikke vinterferie, men jeg er som vanlig ute på tur hver dag. Det er en opptråkka sti i Maridalen, som jeg pleier å gå når jeg er hjemme på Jar. Den er ikke så altfor lang, men jeg må ta hensyn til Ebbie og Fant. De sliter kroppslig på forskjellige måter.

Det er mye å snuse på, både fra hester og andre hunder. Vi møtte et par hester også. Jeg greide å komme meg tre meter fra stien da de gikk forbi. Det gikk kjempegreit, ingen lyd eller noe fra jentene.

Det var sol og deilig temperatur. Det er ikke fjellet, men det er skog og det var deilig å være ute.

Da jeg kom hjem, kikket jeg på kameraet som står på Solbu. Der så det slik ut onsdag. Eia var vi der…….

Det kom snø på kvelden da Karoline m. familie kom opp dit, og det trengtes nå.

Fant er forresten hos Martine, David og lillegutten nå. Han har vært der siden tirsdag. Jeg skal hente han i dag, torsdag, og så skal han være med oss til Låplassen. Vi blir der til mandag morgen. 

Lørdag.

Fant har det mye bedre i dag. Han kom seg veldig fort da han fikk hjertemedisin og nå venter vi på at lungebetennelsen skal slippe taket. Det går nok noen dager til det skjer, men bedringen er absolutt på vei. Han sov veldig mye bedre i natt og han greier å slappe av og å sove uten at han må opp og hoste. Han blir fort sliten, men det er ikke noe rart når lungene hans er redusert. Når han i tillegg er hos David og Martine, er det også lettere for han å få slappet godt av.

Han har vært veldig flink med lillegutten til David og Martine, også. Han bryr seg ikke om han, bare snuser litt og så går han og finner på noe annet.

Her sitter han så fint ved siden av lillebror, som ligger i sofaen og sover.

Lørdag var jeg på Kveldsro for å ordne til Martin m. familie kommer opp i morgen + at jeg var på Solbu og støvsugde og sjekka at alt sto bra til der. Karoline m. familie skal dit opp onsdag – søndag og da er det greit at det ser fint ut når de kommer.

De tre jentene satt i bilen mens jeg «jobbet» og de hadde derfor litt energi da vi kom til Låplassen igjen. Vi har nemlig ikke gått tur i dag, heller.

De fikk et godbitsøk, mens jeg satt ute på verandaen og så på sport på tv. Tenk at det går an å ta med seg «tv´n» ut 🙂

Etter godbitsøket, ble det litt trening på alle tre. Vi trente vanlige øvelser som «sitt» og «dekk», vi trente rygge og snurr + å stå stille, mens jeg tok bilder 😉

Pia ville veldig gjerne trene enda mere hun …….

… mens Mia fant seg en pinne å leke med.

Ebbie-mor hadde gått inn og lagt seg, for hun var sliten etter litt søk og trening. Hun har ikke det samme overskuddet og iveren som hun hadde før, men det kan jeg ikke forvente heller. Hun elsker å leke og å trene fortsatt, men ikke så mye som før.

Miamor var trøtt da hun kom inn 😉

Såååå trøtt liten Miamor ❤

Resten av dagen har gått med til soving, kveldsmat og kos. Om litt blir det litt lufting på alle tre, før vi tar kvelden 🙂 En dag går innmari fort 😉

Fanten min <3

Fant har «hangla» litt den siste måneden. Det er jo ikke noe rart, i og med at han er blitt 13 år og 3 mnd. gammel. Han har hosta litt og pusta litt fortere enn vanlig. Det er bl.a. en indikasjon på at det kan være problemer med hjertet, men også mange andre ting. I og med at vi har hatt kennelhoste i hus, tenkte vi at det kanskje kunne være det som plaget han.

Fant er helt døv nå, men det takler han fint. Han sover mere også, og det er akkurat slik som det skal være når han er blitt så gammel.
Fant har vært sammen med meg og «jentun» i nesten 14 dager nå, fordi Martine og David fikk en liten gutt inn i familien, mandag den 11. februar. Da er det fint at de har kunnet tenke mest på seg selv, og at Rampen har kunne vært sammen med oss. Han er så snill og god nå, og koser seg skikkelig sammen med Pia og Ebbie. De er et veldig trivelig trekløver 💗

Hosten har holdt seg stabil (et par host om dagen), men onsdag kveld ble det plutselig verre. Han hostet flere ganger etter hverandre på kvelden, han sov veldig urolig (opp og ned, hit og dit), men så virket han pigg igjen, torsdag formiddag. Da lekte han med Pia og Ebbie, han var ute i hagen og bjeffa på naboen og alt virket egentlig helt greit.
Vi reiset til Låplassen, hvor Mia og Andreas var. De fire hundene går fint sammen nå, og de var ute i hagen og lekte og søkte etter goddis utpå kveldinga. Det var etter dette, at formen til Fant plutselig ble dramatisk verre.

Hostinga tiltok, både i frekvens og i styrke. Han veksla mellom å puste veldig tungt og veldig overflatisk. Han prøvde å legge seg og å slappe av, men da måtte han opp igjen og hoste.

Her ligger han og prøver å sove litt torsdag kveld. Det er ingen god søvn, ser jeg. 

Vi gikk og la oss, og det ble en lang natt uten søvn på Fant og meg. Han greide ikke å roe seg, eller å legge seg ned. Han satt med nakken og hodet opp mot taket, sikkert for å få mere luft ned i lungene, han hosta og sleit virkelig med pusten.  Pelsen var stram og kald, og det er den jo aldri ellers.
Jeg holdt rundt han, snakket til han (selv om han ikke kunne høre meg), jeg klappet og strøk den gode pelsen hans, jeg gråt og jeg var utrolig redd for at han kanskje ville forlate oss. Jeg fortsatte å prate med han gjennom natta. Jeg fortalte han hvor glad jeg var i han og pratet om mange av de fine turene som vi hadde hatt opp gjennom disse årene. Alle sporene som vi har gått og at han hadde trukket Martine og meg på ski på Buvatn. Noe måtte jeg jo gjøre, for jeg følte meg så utrolig hjelpesløs.

Da morgenen endelig kom, og Fant hadde greid seg gjennom natta, ringte jeg til veterinærene på Gol. De hadde egentlig ingen ledig time, men vi fikk beskjed om å komme så fort som mulig. Vi fikk komme inn med en gang. Fant ble lyttet på, klemt på og tatt blodprøve av. Hjertet hans gikk som en trommestikke, han rista og skalv, men han var tapperheten selv.

Blodprøva er tatt. Det var ikke så lett å få nok blod, for sirkulasjonen hans var så utrolig dårlig. Det er ikke noe rart, med tanke på hjertesvikten hans. 

Fant greide å sove litt mellom «slaga».

DIAGNOSE: hjertesvikt, vann i lungene (som følge av hjertesvikten) og kjempehøy CRP. Den kom av at han har lungebetennelse. Dette er en diagnose som veldig mange gamle hunder får.

Fanterampen fikk antibiotika intravenøst, og så reiste vi til apoteket for å hente medisinen hans. Jeg hadde grått så mange tårer gjennom natta, men jeg gråt fortsatt. Mest fordi jeg tenkte på det som veterinæren hadde sagt til meg: » dette er faktisk en god nyhet, for alt dette er noe som vi kan gjøre noe med».

Da vi kom til Låplassen igjen, fikk han hjertemedisinen sin og slimløsende medisin. Jeg merket allerede etter en halvtimes tid, at Fant ble bedre. Nå la han seg ned og sov og sov…… Han pustet litt lettere, kroppen hans slappet av og hosten hans ble mindre intens. Det var så utrolig godt å se. Da måtte jeg gråte litt – igjen.

PappaDavid ville gjerne ha gull-gutten sin hjem igjen. Vi ble enige om å møtes på halvveien, på Rustad Kafe, slik at David skulle slippe å kjøre to timer til Nes og to timer tilbake til Skøyen igjen. Fant sov seg gjennom bilturen, avslappet og lettere i pusten. Han ble gladelig med PappaDavid og så seg ikke tilbake, da de reiste fra meg.

Nå skal Fant gå på hjertemedisin den siste tida som han har igjen. Han skal ta medisin for slim i lungene og antibiotika for lungebetennelsen sin. Nå håper jeg at vi får mange gode dager sammen med beste Fanterampen vår fremover. Vi nyter hver dag som vi har sammen med han 💙