Fanten min <3

Fant har «hangla» litt den siste måneden. Det er jo ikke noe rart, i og med at han er blitt 13 år og 3 mnd. gammel. Han har hosta litt og pusta litt fortere enn vanlig. Det er bl.a. en indikasjon på at det kan være problemer med hjertet, men også mange andre ting. I og med at vi har hatt kennelhoste i hus, tenkte vi at det kanskje kunne være det som plaget han.

Fant er helt døv nå, men det takler han fint. Han sover mere også, og det er akkurat slik som det skal være når han er blitt så gammel.
Fant har vært sammen med meg og «jentun» i nesten 14 dager nå, fordi Martine og David fikk en liten gutt inn i familien, mandag den 11. februar. Da er det fint at de har kunnet tenke mest på seg selv, og at Rampen har kunne vært sammen med oss. Han er så snill og god nå, og koser seg skikkelig sammen med Pia og Ebbie. De er et veldig trivelig trekløver 💗

Hosten har holdt seg stabil (et par host om dagen), men onsdag kveld ble det plutselig verre. Han hostet flere ganger etter hverandre på kvelden, han sov veldig urolig (opp og ned, hit og dit), men så virket han pigg igjen, torsdag formiddag. Da lekte han med Pia og Ebbie, han var ute i hagen og bjeffa på naboen og alt virket egentlig helt greit.
Vi reiset til Låplassen, hvor Mia og Andreas var. De fire hundene går fint sammen nå, og de var ute i hagen og lekte og søkte etter goddis utpå kveldinga. Det var etter dette, at formen til Fant plutselig ble dramatisk verre.

Hostinga tiltok, både i frekvens og i styrke. Han veksla mellom å puste veldig tungt og veldig overflatisk. Han prøvde å legge seg og å slappe av, men da måtte han opp igjen og hoste.

Her ligger han og prøver å sove litt torsdag kveld. Det er ingen god søvn, ser jeg. 

Vi gikk og la oss, og det ble en lang natt uten søvn på Fant og meg. Han greide ikke å roe seg, eller å legge seg ned. Han satt med nakken og hodet opp mot taket, sikkert for å få mere luft ned i lungene, han hosta og sleit virkelig med pusten.  Pelsen var stram og kald, og det er den jo aldri ellers.
Jeg holdt rundt han, snakket til han (selv om han ikke kunne høre meg), jeg klappet og strøk den gode pelsen hans, jeg gråt og jeg var utrolig redd for at han kanskje ville forlate oss. Jeg fortsatte å prate med han gjennom natta. Jeg fortalte han hvor glad jeg var i han og pratet om mange av de fine turene som vi hadde hatt opp gjennom disse årene. Alle sporene som vi har gått og at han hadde trukket Martine og meg på ski på Buvatn. Noe måtte jeg jo gjøre, for jeg følte meg så utrolig hjelpesløs.

Da morgenen endelig kom, og Fant hadde greid seg gjennom natta, ringte jeg til veterinærene på Gol. De hadde egentlig ingen ledig time, men vi fikk beskjed om å komme så fort som mulig. Vi fikk komme inn med en gang. Fant ble lyttet på, klemt på og tatt blodprøve av. Hjertet hans gikk som en trommestikke, han rista og skalv, men han var tapperheten selv.

Blodprøva er tatt. Det var ikke så lett å få nok blod, for sirkulasjonen hans var så utrolig dårlig. Det er ikke noe rart, med tanke på hjertesvikten hans. 

Fant greide å sove litt mellom «slaga».

DIAGNOSE: hjertesvikt, vann i lungene (som følge av hjertesvikten) og kjempehøy CRP. Den kom av at han har lungebetennelse. Dette er en diagnose som veldig mange gamle hunder får.

Fanterampen fikk antibiotika intravenøst, og så reiste vi til apoteket for å hente medisinen hans. Jeg hadde grått så mange tårer gjennom natta, men jeg gråt fortsatt. Mest fordi jeg tenkte på det som veterinæren hadde sagt til meg: » dette er faktisk en god nyhet, for alt dette er noe som vi kan gjøre noe med».

Da vi kom til Låplassen igjen, fikk han hjertemedisinen sin og slimløsende medisin. Jeg merket allerede etter en halvtimes tid, at Fant ble bedre. Nå la han seg ned og sov og sov…… Han pustet litt lettere, kroppen hans slappet av og hosten hans ble mindre intens. Det var så utrolig godt å se. Da måtte jeg gråte litt – igjen.

PappaDavid ville gjerne ha gull-gutten sin hjem igjen. Vi ble enige om å møtes på halvveien, på Rustad Kafe, slik at David skulle slippe å kjøre to timer til Nes og to timer tilbake til Skøyen igjen. Fant sov seg gjennom bilturen, avslappet og lettere i pusten. Han ble gladelig med PappaDavid og så seg ikke tilbake, da de reiste fra meg.

Nå skal Fant gå på hjertemedisin den siste tida som han har igjen. Han skal ta medisin for slim i lungene og antibiotika for lungebetennelsen sin. Nå håper jeg at vi får mange gode dager sammen med beste Fanterampen vår fremover. Vi nyter hver dag som vi har sammen med han 💙