Kontaktlyd og super-innkalling.

Lørdag ettermiddag satt jeg ute på Låplassen med Pia, Mia og Ebbie. Jeg hadde funnet frem og vasket utemøblene mine og jeg koste meg skikkelig. Vi hadde gått tur langs Pålsbufjorden og hundene og jeg var fornøyde med dagens trim.

Andreas og jeg har raket løv i omtrent hele «parken», vi har gjort klart blomsterbedene til sommerblomstene som jeg skal plante snart, jeg har beskåret rosebuskene og ripsbuskene i hagen og vi er nesten helt ferdig med våronna. Nå venter jeg på at syrinene skal blomstre om en måneds tid.

Så til noe helt annet. Gjett om jeg er glad for at jeg har trent på «kontaktlyd», og «super-innkalling» med alle hundene i husholdningen.

Mens jeg satt på benken og koste meg, ser jeg at det kommer et rådyr i full fart fra skogen til Rasch`n, det hopper elegant over gjerdet til jordet vårt, springer like bak bjørkene som ligger nede og springer videre nedover jordene mot riksvegen.

Like bak bjørkene her, kom rådyret i full fres. Pia og Mia var ikke langt unna.

Mia var langt nede i hagen, nede ved jordet vårt, Ebbie lå ved siden av meg, mens Pia gikk og snuste like ved bjørka som falt i fjor. Altså var både Mia og Pia ganske nærme rådyret som kom hoppende. Jeg satte i et rop (kontaktlyd) for å få kontakt med dem alle tre, med en gang jeg så det flotte dyret.

«Ojjjjjjojjjj»… ropte jeg så høyt jeg bare kunne, samtidig som jeg spratt opp av benken som jeg satt på. Alle tre snudde seg mot meg fra hvor de var, jeg ropte «super-innkallingslyden» min og sprang i full fres inn i huset, mens jeg viftet med armene. Jeg så sikkert både vill og gal ut. Jeg håpet at alle tre ville følge etter meg inn. Mia og Pia var langt unna, mens Ebbie var ganske nærme meg. Da jeg kom inn på kjøkkenet (hvor jeg skulle finne MANGE og STORE pølsebiter til dem), kom Mia først, deretter Ebbie og så kom Pia sluntrende. Gjett om jeg ble glad 🙂 Superglad, faktisk ❤

Nytten av en kontaktlyd og en kjempegodt innarbeidet innkallingslyd, kan absolutt ikke undervurderes. Innkalling skal trenes på overalt og med en belønning som hundene bare elsker. Innkallingen skal også trenes i gradvis vanskeligere situasjoner, som hunden greier å beherske, og gjøres med flere og flere forstyrrelser etterhvert. Belønningen skal i tillegg være et knapphetsgode og noe som hundene gjør omtrent alt for å få. Husk at belønningen kan variere over tid, og den må derfor byttes ut med jevne mellomrom. Hvis vi spiser biff hver dag, blir det ikke like godt etter tre ukers tid. Da må vi finne på noe annet som gir oss en god smaksopplevelse.

Mia, staffen, er på jakt etter ei flue som surrer rundt i vinduet.

Både Mia og Pia har et godt utviklet jaktinstinkt og de to sammen, kunne kanskje ha lagt på sprang etter dette nydelige dyret. De fikk ei pølse da de kom inn + litt til på deling og jeg fikk satt på grinda på verandaen. Jeg vet ikke hvor det ble av rådyret, men det sprang antageligvis ned til Einan (markedsplassen, Hallingmarken).

Vi var inne en stund etterpå, hundene fikk slappet av og sovet litt, før vi gikk ut igjen. Da var det fred og ro og hundene slappet av sammen med meg.

Jeg kikker alltid ut av vinduene hver gang jeg slipper hundene ut, for å se etter rådyr og elg. Det er mange av dem på jordene om vinteren og også nå på våren. Jeg regner ikke med at det kommer flere rådyr med hvite stumper flyvende over jordene i kveld, men jeg skal passe godt på at det ikke skjer noe med dem. Det blir full kontroll på hundene resten av ettermiddagen og lufting i bånd på jordene i kveld.

Tur til Klevarudnatten.

Ja, vi kom oss nesten opp. Etter en vinter med mye «rusling» med hundene, Fant og Ebbie orker ikke å gå så langt lengre, var ikke styrken i rygg/bekken så altfor god. Jeg må lytte litt til kroppen særlig når jeg går mye oppover-bakke, for der dukker gjerne «vondtene» mine opp. Gamle prolaps, bekkenløsning og isjias, blir da mine følgesvenner på turen. Når jeg får gått flere skogsturer og fått mere styrke i kroppen utover våren og sommeren, kan jeg gå lengre turer uten at jeg får så veldig vondt. Jeg kom meg nesten helt opp i dag, og neste gang skal jeg komme meg helt opp.

Låplassen ligger langt der nede et sted.

Det var Pia og jeg, Andreas og Mia som gikk turen i dag. Vi møtte noen med hunder, og det gikk helt problemfritt. Det var litt rart og trist å bare ha med meg Pia, men Ebbie og Fant klarer dessverre ikke slike turer lengre. Det er et stort savn, og ikke å ha dem med. Det er trist, men slik er livet bare. De ble med i bilen og sov godt da vi kom tilbake til den etter turen. Jeg ville ikke at Ebbie og Fant skulle bli igjen på Låplassen, for da stresser de så fælt. Det er bedre at de er med i bilen, for der sover de og slapper godt av. De er jo vandt til det, når de er med meg på jobb.

Vi tok en matbit ikke langt fra toppen og da så vi ned til Liodden bru og fjellene rundt. Det var veldig fint å se.

Pia tok en gledesrulle underveis…

… mens Mia fant noe som hun kunne bære og å bite på.

Da vi gikk ned igjen, spratt Andreas opp på en topp og tok dette bildet.

Nes ligger flott til ❤

Andreas og jeg har jobbet litt i hagen i ettermiddag, rakt og klippet rosebuskene + at jeg har ryddet i blomsterbedene mine.

Andreas skal kjøre til Sokna og møte Arne i ettermiddag. Arne har med seg endel varer fra butikken på Kjelsås, som Andreas trenger på REMA 1000 Kremmartunet. Fant blir med Andreas og så tar Arne med seg Fant til byen igjen. Fant skal være hos Martine og David noen dager nå, slik at han får slappet litt av.

Jeg skal pakke baggen hans, og sende med han ting som han trenger. Det er spesialfor for hjertepasienter, smertestillende, hostedempende og hjertemedisinen hans. Det er omtrent som å pakke til en unge, som skal bytte bosted ❤

Det blir i hvert fall godt for Fantehjertet mitt å få noen fridager fra de andre hundene. Han var litt dårlig i går kveld og i natt (hoste og rask pust), men i dag har han hatt en god dag. Ingen hoste eller annet. Vi tar en dag ad gangen nå og koser oss med han så lenge som vi kan.

En fin mandagstur.

Mandag reiste vi inn i Ljøtelende for å gå tur. Vi kan fortsatt gå på skaren og det er så deilig. Det er mange reinsdyr som krysser veien og som går oppi lia der hvor vi går, og jeg så mange ferske spor etter dem. Hundene kunne også lukte dem og jeg holdt godt i båndene deres. Det er ikke morsomt å stå ansikt til ansikt med disse store, staute dyra. I hvert fall ikke nå, når de går drektige og har støtt bort fjorårs-kalvene sine.

Pia speider etter reinsdyr, men hun så nok ingen.

Turene blir så lange som Fant orker nå. Han skal til veterinæren på Gol onsdag morgen, for å ta en liten sjekk av hjertet og lunger. Han hosta litt i helga, og det likte jeg ikke. Søndag ettermiddag, mandag og natt til i dag, har det ikke kommet en eneste hostekule og det er bra.

Etter turen, lot jeg hundene hvile et par timer i bilen, slik at jeg fikk litt fred og ro. Det var nok godt for dem å få slappet av litt, også.

Vi koste oss ute i kveldinga og nøyt de siste solstrålene for dagen. Hundene fikk et par godbitsøk og jeg tok et par glass rødvin.

Fant koste seg veldig ute.

Jeg har langline på dem alle tre. De kan fortsatt komme seg på vegen på skaren, og også ta seg noen avstikkere på isen. Det er både pilkere og skiløpere som er utpå nå, og jeg tar ikke sjansen på at Pia skal springe bort til dem. Noen ganger glemmer hun nemlig manerene sine og innkallingen sitter da ikke så godt som ellers.

Det går endel folk forbi Solbu på veien også, og noen har med seg hund. Da er det viktig for meg å kunne stoppe hundene fra å springe bort til dem. Det er greit å ha kontroll på EN hund, men med tre stykker sammen, kan det bli litt utfordrende. Langline er derfor tingen.

Takknemlig og glad.

Jeg har vært instruktør for to herlig grupper med elever v. Innlandet Hundesenter sin hundetrenerutdannelse på Skedsmo. Den ene gruppa startet i september – 17 og avsluttet i starten av mars mnd. De møttes lørdager og søndager. Den andre gruppa har gått to hele dager i uka på skole, og startet i september – 18, med avsluttende eksamen nå i mai. Utdannelsen har tatt for seg atferd, problemløsing og det å holde ulike typer kurs, dvs. praktisk hundetrening. Det er dette jeg har jobbet med + teori i forbindelse med dette. Praktisk hundetrening handler mye om teori, nemlig.

Jeg har instruert elevene i «vanlige» lydighetsøvelser, passeringstrening, innføring i triks og smeller, hvordan trener vi med klikker, hvordan planlegger vi et kurs, belønning (hvor, med hva, når og hvordan belønne riktig for intensitet, ro osv), innlæringsveien, «den røde tråd», kriterier, belønningsord + kontakt, når og hvordan setter vi på kommando, etikk i hundetreningen, hjelpe hunden eller la den jobbe selvstendig osv… osv… De har også laget egne opplegg for kurs og instruert hverandre. Etter påske skal jeg ha siste onsdagen med dem, og da skal vi ha en innføring i å gå spor. Det blir en flott avslutning på dette kurset.

Litt teori om klikker-trening.

IMG_E6585

Det har vært utrolig morsomt og givende for meg, å vært instruktør for så mange dedikerte hundetrenere. Jeg føler at jeg har fått øst av min kunnskap og jeg har gitt mye av meg selv, hver eneste kursdag. Jeg har brukt veldig mye tid på å planlegge kursdagene (som vanlig). Det har gjort at jeg har vært fokusert og følt mestring når jeg har vært instruktør. For meg er det veldig viktig.

Pulten min, en lørdag på Rudshøgda.

IMG_5467

Elevene var dedikerte og jobbet utrolig bra denne dagen.

IMG_5466

Jeg har fått så utrolig mange fine og hyggelige tilbakemeldinger fra disse elevene og det har jeg virkelig satt stor pris på. «Du er en utrolig dyktig og engasjert instruktør, dagene med deg har vært høydepunktene i utdannelsen, du «ser» alle, du har et stor hjerte for hundetrening, du er inspirerende og gjør at jeg vil ut og trene hund, du tar oss på alvor og du har hevet standarden på utdannelsen, du oppmuntrer meg og engasjerer meg, du er et flott menneske, du gir av deg selv, jeg har lært så utrolig mye av deg, du er klar og tydelig, du vet hva du prater om, du KAN hund». Tenk, det har elevene sagt om meg. Det er helt utrolig.

Jeg er ikke noe glad i å fremheve meg selv, jeg vil helst ikke bli lagt merke til, men disse tilbakemeldingene synes jeg var utrolig trivelig å få. Jeg har funnet ut at jeg skal ta dem til meg, lagre dem og hente dem fram igjen når jeg føler for det.

IMG_7099

Det blir litt rart å ikke skulle reise til Skedsmo onsdagene fremover eller noen lørdager innimellom. Jeg skal heller ikke planlegge flere kursdager med disse flinke elevene mine. Jeg blir nok ikke i beit for noe å gjøre i stedet for, kjenner jeg meg rett.

Nå skal jeg kose meg med mine egne hunder, og det skal bli godt. Jeg har to gamle hunder nå, som begge sliter med kroppslige plager. Fant har i tillegg hjertesvikt og går på medisiner for dette, to ganger daglig. Det skal bli fint å få litt bedre tid til dem. Ungdommen Pia på bare 8 år, skal også få sitt. Hun skal trenes mere med, både lydighet og litt agility. Når snøen er gått helt i skogen, skal alle tre trene spor. Det gleder jeg meg veldig til. Det er noe av det morsomste som jeg gjør sammen med hundene mine.

Lørdag og topptur.

Lørdag fikk jeg nok av å traske tur på veien og på snø/skare. Jeg satt alle tre hundene i bilen, og så tok vi oss en kjøretur. Jeg ville se om det var noen solhellinger hvor det var lite snø, slik at vi kunne gå litt tørrskodd oppover i lia. Det er fortsatt mye snø, men tilslutt fant jeg et sted vi kunne gå. Det var endel plasser jeg måtte gå i snøen, og jeg ble litt våt på beina. Det gjorde allikevel ingen ting, for det var så utrolig godt å gå i skogen igjen.

Endelig på tur i skogen igjen. Hele gjengen kom opp.
Fant kjeder seg litt og da må han bjeffe litt. Pålsbufjorden kan skimtes i bakgrunnen.

Da vi kom til Solbu igjen, var hundene trøtte og fornøyde. Det var jeg, også. Hundene fikk et godbitsøk og så koste vi oss på verandaen noen timer.

Jeg satt og tenkte litt på bokprosjektet mitt, og noterte noen tanker rundt det.

Hundene slappet godt av.

På sein ettermiddag satt vi ute foran annekset og koste oss. Flott utsikt.

I dag, søndag, har hundene vært lufta i hyttehagen og vi har også gått en tur langs veien. Ebbie og Fant ble litt slitne og orket ikke å gå så langt. Jeg gikk tilbake til Solbu med dem, og lot dem være igjen der sammen med Arne. Jeg tok med meg Pia på en lengre tur og det var så deilig. Vi gikk fort og fikk strukket skikkelig på beina. Pia ble nok litt forundra da vi gikk videre alene, men jeg tror nok at hun også syntes at det var litt deilig.

Jeg skal ut og finne en snøfri topp i dag, også. Jeg lar Ebbie være igjen på Solbu med Arne og så ar jeg med meg Pia. Kanskje Fant blir igjen på hytta også, men det får jeg se på.